Christina i Bolivia

Bloggesisten

2007-03-25T07:18:00.000-07:00

Da har jeg ogsaa blitt tatt i bloggesisten. (Raggen/Haggy/Ragga: Arrrrrgh!)

Okei; reglene:
"Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon."

Saa hva kan man egentlig si om meg...? Here we go:

1) Da jeg var liten (seks aar?) klipte jeg luggen min selv og skyldte paa bamsen min Pontus. Vel saa morsomt var det at jeg faktisk trodde at de andre trodde paa meg naar jeg sa det var han som hadde gjort det...

2) Jeg var dessuten veldig hissig som liten og oedela stemma mi fordi jeg ropte saa mye naar jeg var sint. Da logopeden fikk hoere den hese stemma mi, fikk jeg streng beskjed om aa passe paa saa jeg ikke oedela den for godt. Tror det har gaatt bra!

3) Jeg er helt fanatisk naar det gjelder stemming av fiolinen. Dersom den ikke er stemt godt, klarer jeg ikke aa spille. Jeg stoler helle ikke paa min egen stemming, saa det er alltid noen andre som maa gjoere det (les: fiolinlaerer Ove - veldig taalmodig).

4) Liten historie fra mine foerste forsoek paa aa snakke spansk: Jeg hadde kommet til Hald og etter aa ha moett en peruaner der, tenkte jeg at dette var en god mulighet til aa faatt praktisert litt spansk. Det foerste jeg ville si til min nye venn, var at jeg var sliten - estoy cansada, men hva jeg sa var "estoy casada", noe som betyr "jeg er gift". Han saa rart paa meg, men godtok hva jeg hadde sagt. Dagen etter proevde jeg meg nok en gang, og denne gangen ville jeg si at keg var sulten - tengo hambre. Denne gangen sa jeg "tengo hombre" - "jeg har mann". Etter dette kunne ikke peruaneren holde seg lenger og spurte meg hvorfor jeg hver gang jeg snakket med ham maatte si ting som at jeg var gift eller hadde mann.

5) Paa flyplasser liker jeg best aa bli kjoert rundt i rullestol. Til naa har jeg fem flyplasser paa lista. Noen hoeyere?

6) Jeg har fortsatt plastikken over skjermen paa kameraet mitt selv om det ikke er nytt lenger (til stor irritasjon for guttene paa teamet mitt. Det evige samtaleemnet). Jeg liker tanken om at skjermen blir beskyttet.

Hevnen er soet: Gir stafettpinnen videre til Tone, Thomas, Steinar, Eivind, Eline og laerer Harald.

Jenta har laert seg aa kjefte..

2007-03-08T05:11:00.000-08:00

Det ble ganske fort klart at det ikke var i cabaña C at man trengte mest hjelp, men derimot hos de yngre jentene. Saa der er jeg naa, og i loepet av mine tre dager der har laert en hel del om aa vaere streng. Det er jo ogsaa en laerdom... De er ti jenter som alle paa sin maate er baade soete og snille - naar de vil. Som regel vil de ikke, og da er det jeg maa traa til med min kraftige stemme og myndige vesen. Joa, men det gaar fremover!

CT - T = C, en liten stemningsrapport

2007-03-05T05:24:00.000-08:00

For det er det det har betydd for meg at jentene mine i CT drog til byen. Jeg jobber naa i cabaña C sammen med Julia, voluntoer fra Oesterrike. Her bor de jentene som naa er eldst i aldeaen. Hverdagen har blitt litt forandret, man merker alderforskjellen fra desse jentene og de jeg var hos foer. Om morgenen, for eksempel, krever det en hel del strenghet (liker det ikke!) for aa faa dem ut av sengene og inn i dusjen. Man kan vel ikke klandre dem; det er jo ikke saa fryktelig moro aa staa opp klokken seks for aa vaske eller lage frokost, men maa man, saa maa man...

Det var ogsaa interessant aa vaere her ei helg, det har vi ikke gjort foer. Soendag maa alle dra til kirka, saa da er det aa faa presset alle sammen inn i bussen og humpe avgaarde. Denne bussen er ei historie fro seg selv. Man har ennaa ikke bevist hvor mange man kan faa plass til i en buss foer man har vaert paa tur med aldeaen. Rekorden til naa ligger paa rundt 100, og naa snakker vi om microen til Alalay; ikke om en hvilken som helst buss. Med seter som saa vidt henger sammen og hull i baade taket og gulvet er det opplevelse aa sitte paa. Sjaafoeren er portoeren, en artig liten kar som aldri gaar noe sted uten kokabladene sine. Jo, disse turene kommer hoeyt paa favorittlista!

Long time, noe see...

2007-03-01T06:57:00.000-08:00

Beklager det lange fravaeret fra bloggen min, men naa er jeg omsider tilbake med nye oppdateringer!

Vi har en del forandringer paa gang i Alalay naa. Alle de eldste har blitt flyttet fra aldeaen til byen hvor tanken er at de skal bo mer slelvstendig og med mer frihet for aa bli bedre forberedt paa det voksne livet etter Alalay. De er paa den maaten ogsaa naermere ulike arbeid og skoler som de gaar paa og slipper aa bruke like mye tid som foer paa aa reise frem og tilbake til byen hver dag. Det betyr ganske store forandringer i aldeaen naar alle de eldste ikke lenger er der. For meg betyr det fullstendig omstilling av arbeidet mitt - hele min cabaña har naa dratt. Etter modellen i La Paz, skal naa voluntoerer begynne aa arbeide som educadorer. Det innebaerer noe mer ansvar samt at vi arbeider i en turnus med en uke paa, fredag til fredag, og en uke fri.

Litt nostalgia og vemodighet kommer selvsagt naar noen flytter og ting forandrer seg. Vil derfor dele noen smaa gullstunder fra den siste tida med de eldste i aldeaen:

Det var 12. februar og soestra mi hadde bursdag, men naturlig nok var det litt vanskelig aa faa gratulert henne paa annen maate enn over mail ettersom hun var i Norge og jeg i Bolivia. Jeg fortalte dette til Nelson, min gode venn, danselaerer og baker i aldeaen, og han drog meg med ut hvor vi stilte oss bak en av cabañaene. Her broelte vi av full hals bursdagssangen for soestra mi -han paa spansk og jeg paa norsk, og han lovte meg at vinden ville bringe det til Norge saa hun kunne hoere det der. I dette oeyeblikket, mens vi stod der og gaulte, gikk det opp for meg hvor umulig det kommer til aa bli aa skulle forlate dette stedet...

Foer karnevalet satte i gang i Santa Cruz, hadde vi en liten fest paa aldeaen, et startskudd til karnevalet. I loepet av dagen hadde vi laget masker med alle ungene og utpaa kvelden sattte vi i gang med dans og musikk i comedor grande. Foerst ut var de yngste, og etter mye liv og leven og de hadde faatt litt godsaker, var det tid for dem aa hoppe i loppekassa (et ord som foroevrig har faatt fullstendig ny betydning for meg etter at jeg kom hit. Hjemme i Norge var det bare et uttrykk jeg ikke reflkterte saerlig over, her er sengene faktisk loppekasser!) Deretter slapp de eldste til. Det er vanskelig aa forklare helt hvordan det var, men det var noe med stemningen blant dem, iveren, smilene, dansen. Naar den siste dansen omsider var over og alle gikk ut, varme og oppgloedde og ble fanget av moerket og stillheten under stjernehimmelen... Det var spesielt, virkelig spesielt.

Og forrige uke - Nelson igjen som soerger for enda en gullstund. Det var en av de siste dagene med de eldste i landsbyen, og paa kvelden fikk jeg beskjed om at det var et moete for voluntoerene. Jeg moette pliktfyllende opp, men det viste seg aa ikke vaere noe moete, men Nelson som hadde forberedt en spesiell kveldsmat for oss. Han oensket aa vise oss sin takknemlighet for arbeidet vaart her, og jeg kan ikke tenke meg en bedre maate han kunne ha gjort det paa. Han fortalte oss om livet sitt foer og om hvor viktig Alalay har vaert for ham, hvor avgjoerende arbeidet deres har vaert for at ha er der han er i dag. Han takket oss flere ganger for at vi er her. Det er lenge siden jeg har vaert saa roert.

Godt nyttår!

2007-01-08T19:32:00.000-08:00

Godt nyttår til alle!

Vi begynte nyttårsfeiringa på en særs fin restaurant med særs god mat i Gauyaquil. Til alle som er like glad i søtsaker som meg:
Den hvite fontenen dere ser til høyre i bildet er sjokoladefondue!

Det hører vel med til historien at dagen etter ble tilbragt i senga grunnet en ikke helt god mage. Her har man overlevd tre måneder i Latin-Amerika under - hva skal man si.. - ikke alltid like gode hygieniske forhold, men dårlig blir man ikke før man spiser på en flott restaurant i Ecuador. Akk ja, livets realiteter slår til igjen.

Det magiske tidspunktet 00.00 ble tilbragt i en ensom gate mens vi ventet på en taxi som aldri kom. Ikke helt etter planen, men vi hadde da i det minste stjerneskudd.

I taxien er humøret fortsatt på topp hos søstrene; til tross for at midnatt er passert uten at vi har sett en eneste rakett.

Ecuador - Montañita, hav og surfing

2007-01-08T19:14:00.000-08:00

Mens de andre Act Now'erene nyter høyden i Cusco og Macchu Picchu, har jeg tatt turen til mi kjære søster som for tiden er voluntør Ecuador.

Første dagene av oppholdet mitt tilbragte vi ved kysten, og oppvokst ved kysten som jeg er, var det utrolig befriende å se havet igjen. Man kan si mye fint om Bolivia, men kyst har de ikke.

Fikk også prøve meg på surfing. Letteste sak i verden, det ser vi jo av stilen på bildet. Man kan kanskje kalle det et blinkskudd, for det var ikke mange gangene jeg kom meg såpass i stående stilling. Men gøy var det!

Den store favoritten i Latin-Amerika er jugo - juice. Bare ett ord: Nam!!

Her inntas en enorm jugo de sandía, vannmelonjuice. Intet bedre etter en dag på stranda.

Julefeiring

2007-01-08T18:38:00.001-08:00

Egentlig kan julefeiringa på Alalay oppsummeres i tre ord:

1) Middag - for en gangs skyld felles, men innendørs grunnet regn. På menyen stod gris, kylling, poteter (o salige!), ris (selvsagt...) og banan. Klokka var da rundt elleve om kvelden.
2) Gaveutdeling - kaos! Men veldig artig å se all iveren og gleden. De fortjener virkelig alt de kan få.
3) Fyrverkeri - enda mer kaos! Man kan vel kanskje tenke seg både livet og lyden når tjue - tretti gutter slippes løs med kinaputter (ikke spør meg hvor de kom fra - kinaputtene altså). Tolv er det magiske klokkeslettet da man ønsker hverandre god jul.

Dagen ble for meg mer som nyttårsaften, men ikke mindre underholdende av den grunn. Julestemningen, derimot, uteble. Det nærmeste jeg kom den var under frokosten 1. juledag. Den ble inntatt under noe roligere omstendigheter enn middagen dagen før, og med tente lys og blide ansikter ble det en opplevelse jeg vil huske.
Frokost 1. juledag: De vanlige rundstykkene er byttet ut med panettones. Det var vi glad for, alle mann!

Vår lille venn

2007-01-08T18:38:00.000-08:00

For ei tid tilbake fikk vi en liten baby på bare fire måneder på aldeaen. Det lille nurket ble selvsagt umiddelbart hjertestenen til alle jentene mine som fikk ansvaret for ham. Tøff liten kar, ingenting å si på det!

Men aldeaen er ikke tilrettlagt for å ta imot babyer, og planen var derfor å finne et mer egnet sted for ham. Denne utvikliklingen har jeg ikke helt klart å følge med i, men det skal bli spennende å se hvordan det har gått når jeg kommer tilbake. (Returbillett i overmorgen!)

Regn!

2007-01-08T18:04:00.000-08:00

Vi fortsetter suksessen med bilder! Første tema er regn.

Slik er utsikten fra cabañaen min når det regner. Ikke alltid like fristende å gå ut... Men det gode da, er at det ikke nødvendigvis er så veldig kaldt selv om det regner, så klage skal man vel ikke (her er det sunnmøringen i meg som snakker).

Forsøkte å få frem sjøen på gulvet samt ei våt seng, men det var ikke så lett... Her er i alle fall mitt første rom hvor taket - i likhet med alle cabañaene nærsom en - ikke er tett. Det eneste så og si vanntette huset er hvor jeg bor nå. Snakk om å være heldig!

Bading!

2007-01-07T19:58:00.000-08:00

Jeg har to intensjoner med dette innlegget som for meg er så sterke at - til tross for at jeg for tiden befinner meg i Ecuador og ergo langt unna Santa Cruz og aldeaen - jeg legger det inn selv om bildene ikke er helt ferske.

1) Bilder! En mangelvare på denne bloggen, jeg vet. Derfor utnytter jeg nå sjansen til å få bruke en noe raskere internettlinje enn den jeg vanligvis har tilgjengelig.

2) Det at bading rett og slett er en veldig populær aktitivtet blant de som bor på aldea - en gruppe hvor jeg også må regne med meg selv.

Så her kommer det altså. Nyt det!

Kort innføring: Når det kommer til bading, har vi to alternativ: Elva eller la posa. Bildene er henta fra en tur til elva.

Legg merke til hun som er i spenstig firsprang til høyre i bildet. Sett slikt?
Som man kan obsververe, er det ikke seærlig dypt her, men strømmen kan enkelte steder være ganske sterk og det er utrolig morsomt.

Yoyo - vår kjær venn fra Tyskland som forstår overraskende mye norsk og som nå har tatt av og reist tilbake til sitt fedreland.
Det sies at leire skal være heldig for huda, og er det noe det er nok av ved elva er det nettopp det!

Kjære Benjamin

2006-12-15T19:48:00.000-08:00

I går skjedde det som berre ikkje skal skje...
Vesle Benjamin vart påkøyrt og drepen. Benjamin var berre sju år, og ein veldig smilande liten gut.
"Hermana Christina, mira, mira!"

Både i går og i dag har vi vore i huset til nokre av slektningane hans, kor også kista med Benjamin har stått. I dag var det gravferd, og alle dei som var gamle nok av ungane på Alalay var med.

Men sjølv om eg har sett han liggje der i kista si, klarer eg ikkje å tru at det verkeleg har skjedd. Små born døyr berre ikkje. Benjamin som nett sprang rundt utanfor cabañaen min, - han er ikkje død. Det var ikkje han som låg der i kista... Korleis kunne det skje? Kvifor døy når ein er sju år? Kvifor?!

Fred over minnet og Guds trøyst til alle dei som kjente han.

Benjamin, Benjamin...

Adventskalender!

2006-12-09T12:17:00.000-08:00

En liten historie som maa vaere med rett og slett fordi den er saa roerende:
Lille Christina var jo som kjent litt lei seg her for en tid siden fordi advent hadde begynt og hun for foerste gang i sitt liv ikke hadde noen kalender. Akk... Men hva ligger vel ikke paa rommet hennes naar hun vaakner den 5. desember? Jo, nettopp! Et vakkert eksempler av den etterelengtede kalenderen. Glitter, nisse og til og med musikk naar du aapner; intet mindre!

Og Victor fortjener en STOR takk og et eget blogginnlegg, for dette var helt fantastisk!

Christina - atter blid og glad

Advent begynner...

2006-12-01T16:37:00.000-08:00

Foerste desember og foerste advent uten adventskalenderen. Merker at jeg synes det er skikkelig trist. Saa mamma: Tenker mye paa hva som henger paa veggen hjemme naa! Har en plan om aa finne paa noe med jentene mine disse dagene foer jul, men har ennaa ikke helt klart for meg hva det skal vaere. Fredag i dag, saa har helga aa poenske ut noe paa.

Vi maatte forlate Aldeaen i gaar og dra inn til byen selv om det bare var torsdag. Problemet var at det ville vaert umulig for oss aa ta bussen i dag. Det er nemlig en stor streik som omfatter hele Santa Cruz i dag, og ingenting er aapent. Saa dag har vi maattet holde oss inne. Den er god - en fin mulighet til aa oppdatere seg paa bokfronten (les: innleveringsfrist av bokrapporter naermer seg med stormskritt.)

Denne uka har vi hatt besoek av foreldrene til Annie - voluntoer fra England - i barnelandsbyen, og de satte i gang dugnad for aa faa bygd lekeplass for barna der. Saa naa har vi en fin liten park med "casa y venta", fly, bikkedisse, husker og mer til hvor ungene kan boltre seg. Det slo virkelig an, og det er kjekt aa se hvor mye moro de har det der. Dessverre var det en av guttene som falt ned fra et tau og brakk armen. Det var trist, men sitat hermano Paul: en av livets realiteter (i denne sammenhengen hoertes dette pussig ut paa norsk).
En annen av livets realiteter: Mygg. Jeg tror har rekorden paa myggstikk naa - utellelige mengder.
En tredje av livets realiteter: Regn. Det naermer seg regntiden, og vi har faatt en aldri saa liten forsmak. Natt til tirsdag vaaknet jeg av at det regnet. Og da mener jeg ikke at jeg vaaknet av lyden av at det regnet. Nei, jeg vaaknet av at det regnet - paa meg, i senga mi. (Hva tenker man naar man vaakner klokken to om natta av at det regner paa en mens en ligger trygt i senga aa sover. Jo, - nettopp: "Jeg droemmer". Fant likevel ganske fort ut at det gjorde jeg ikke) Jeg og Elisa- min kjaere romkamerat fra Spania - forsoekte aa dra senga mi ut av den verste skuren, men fremdeles dryppet det litt. Nedover veggene rant det jevne bekker, og til slutt hadde vi faktisk en hel sjoe paa gulvet. (I mitt tidligere liv sa jeg noe om at jeg savnet sjoe her i Bolivia. Jeg tar det tilbake!) Mandag skal vi heldigvis bytte rom, noe som ogsaa har den fordelen at jeg bor i samme cabaña som jentene mine. Blir konge.

Saa ingen skal komme aa si at livet paa Alalay er kjedelig. (Og til de som lurer: Har ennaa ikke klart aa komme meg opp paa hesten. Men denne uka var det ikke bare min feil altsaa! Hesten har ikke vaert der sa mye. Tror jeg.)

Trabajo en la calle

2006-11-25T13:24:00.000-08:00

Fredag kveld har vi mulighet til aa vaere med paa trabajo en la calle - arbeid i gaten. Det er dette som er foerste etappe i arbeidet til Alalay. Andre etappe er mottakssentrene i byen, tredje Aldea (barnelandsbyen). Arbeidet gaar kort fortalt ut paa aa snakke med de som bor paa gata, og kanskje faar man til aa informere om Alalay. Men det er et veldig vanskelig arbeid fordi de fleste man treffer er godt paavirket av limsniffingen.
Hermano Miguel jobber i denne foerste etappen, og det var han vi gikk ilag med. La pelicula - filmen - kalte han det da vi gikk igjennom gatene. Og jeg er saa enig! Han kjenner de som oppholder seg i gatene, og de tuller og flirer naar de moetes, men i virkeligheten er det bare utrolig trist. Som aa vaere i en film, akkurat. Som aa vaere i en virkelighet som ikke egentlig finnes. Som i alle fall ikke finnes i Norge. Aa se den lille babyen som ligger aa sover paa gata mens mora sitter ved siden av og selger lim. Hvilke muligheter har denne jenta? Er hun ogsaa doemt til aa bo paa gata? Vil hun ogsaa bli avhengig av lim i en alder av aatte ar? Vil hun faa gaa paa skole? Vil hun noen gang faa et ordentlig hjem aa komme hjem til? Er livet hennes allerede avgjort for henne i en alder av seks maaneder? HVORDAN SKAL HUN KUNNE BESTEMME OVER SITT EGET LIV?
Jeg faar saa lyst til aa gjoere noe naar jeg ser saant. Faar saa lyst aa ta meg av dem og gi dem de trenger. Det er saa trist aa tenke paa alle flotte personlighetene og alle evnene som gaar tapt i limrusen. For det er det som er sannheten. For hver person som blir sittende fast i gjoerma, mister vi krefter som kunne blitt brukt til noe saa mye mer verdifullt. Jeg tror at hver person har muligheter og styrker som kan brukes godt i samfunnet, men ikke alle faar muligheten til aa bidra. Hvordan kan vi gi dem denne muligheten? Og er ikke denne muligheten en menneskerettighet?

Foerste uke paa Alalay

2006-11-25T13:16:00.000-08:00

Ja, saa har vi allerede hatt vaar foerste hele arbeidsuke paa Alalay. Jeg foeler stedet barnelandsbyen ligger paa trenger en beskrivelse. Altsaa; mandag morgen tar vi sekkene vaare og reiser med en trufi (som ei drosje med fast rute) ca en times tid utenfor byen. Her ligger Aldeaen landlig og koselig til. Rundt paa tunet gaar det baade hunder, katter og hoener og ogsaa et par hester som til stadighet stikker innom. Til tross for god innsats har jeg ennaa ikke klart aa komme meg opp paa ryggen til en av dem, men det blir!
Aldeaen er organisert slik at ungene bir i cabañer inndelt etter kjoenn og alder. Jeg har faatt ansvar for de eldstse jentene. Det betyr at jeg skal vaere mye i cabañaen deres, sjekke at de gjoer oppgavene sine og evt hjelpe dem, spise alle maaltidene med dem og ellers bare tilbringe tid med jentene. Foreloepig er det mye jeg ikke helt forstaar - delvis paa grunn av spraaket og mye fordi ingen egentlig har forklart hva jobben min gaar ut paa. Men til naa er dette det jeg har faatt med meg:
Morgen! Opp klokka sju (seks naar det ikke er ferie) og gjoere arbeidsoppgavene sine foer de faar spise frokost. Etter dette har det til naa vaert ganske slapt program pga ferien som nettopp har begynt, men til neste uke setter vi i gang med aktiviteter som lek, manualidades (eller forming som jeg liker aa kalle det, er av den gamle skolen, jeg. Andre som husker forming?) og engelskundervisning. Saerlig engelskundervisningen har jeg tro paa, for er det noe de vil ha igjen for i ettertid, er det nettopp det. Mye annet som vi kan sette i gang med mns vi er her, vil doe hen naar vi drar, men engelsken vil de alltid sitte igjen med. Tror at aa kunne engelsk aapner mange doerer, spesielt iet land hvor faa snakker dette ellers saa utbredte og nyttige spraaket. I alle fall; om kvelden er det noen av jentene som drar til en skole i byen hvor de laerer ting som aa klippe haar, manikyr og make-up. Det er viktig aa ha slike kunnskaper fordi de kan gjoere en i stand til aa underholde seg selv naar en maa forlate Alalay. Jeg har vaert med hit flere gange og ventet mens jentene gjoer tingene sine. Det er ogsaa alltid me noeno unger fra Alalay som trenger en haarklipp.
Naar jeg er ilag med jentene og snakker eller leker med de smaa ungene, er det utrolig rart aa tenke paa hva mange av disse barna har vaert gjennom. De er saa like de ungene jeg har jobbet med i Norge at jeg ikke forstaar at de kanskje har bodd paa gata, vaert avhengige av stoff, ikke har foreldre osv. Paa Alalay er ideen at de skal fungere mest mulig som en familie, og jeg synes de gjoer en god jobb, men dog; det er ikke en familie! Det er ikke mor og far og tre unger. Uansett hvor mye de voksne gjoer, vil de aldri klare aa gi saa mye tid som ungene trenger. For de trenger virkelig baade tid og kjaerlighet. De trenger aa forstaa at de er spesielle, at de har talenter og at noen er glad i dem. Men hvordan rekke over alt? Det er saa lett aa se ungene i ett, men de er alle enkeltindivider med veldig forskjellige behov og evner. Det er her mye av utfordringen ligger. Familien Alalay blir aldri en virkelig familie, men det er likevel et mye bedre alternativ fo alle ungene som er der. Det er som den nest beste tingen, og dette maa vi proeve og gjoere saa bra som mulig. Det er jobben min.

FANTASTISKE LA PAZ OG HOEYDESYKE....

2006-11-15T12:31:00.000-08:00

La Paz maa vaere den mest fascinerende byen jeg har sett i hele mitt lange liv... Aa se utover fjellene der var en opplevelse helt ubeskrivelig! Vi ankom denne fantastiske hovedstaden sent fredag den 3. november. Idet vi gikk ut av flyet, merket jeg umiddelbart at luften var tynnere her i hoeyden og at jeg ble svimmel. Vi ble mottatt paa flyplassen av Johann som er tidligere elev ved Hald og som snakker flytende norsk. Det var snodig, men det foerste jeg foelte var: Hjemme! Paa en underlig maate var det som aa komme hjem, og jeg var veldig klar for aa bo her i seks maaneder. Jeg og Eline ble innlosjert hos Ximena, og jeg var rett saa fornoeyd med hvordan tiden fremover saa ut til aa bli.

Saa begynner en lang historie om hvordan svimmelheten ikke ville gi seg - snarere tvert imot. La Paz - som er saa vakker paa alle maater - mangler bare èn vital ting; oksygen. (Bare saann kort: La Paz ligger paa 3600 moh og er verdens mest hoeytliggende hovedstad). Jeg var rett og slett ikke i stand til aa venne meg til lufta. Den neste uka skulle bli en eneste lang rekke av besvimelser og hyperventileringsanfall. Ble til og med innlagt paa Clinca del Sur i fire dager for aa faa oksygen, men var like daarlig med en gang denne ble frakoblet. (All aere til Victor som med stor taalmodoghet tilbragte dagene paa sykehuset med meg;)
Soendag - etter aa ha vaert der i over en uke, og jeg fremdeles ikke viste tegn til fremgang - skjoente man at naa maatte noe gjoeres. Og vips; plutselig var alt jeg hadde sett for meg om La Paz og min teammate Eline fullstendig snudd paa hodet. Allerede mandag satt jeg paa flyet med mine to nye teamkamerater Victor opg Steinar paa vei til Santa Cruz. Jeg maa innroemme at jeg var litt skuffet. La Paz som jeg hadde sett saann frem til og som viste aa svare til alle forventninger og mer til, samt Eline som jeg var saa glad for aa skulle samarbeide med - dette ble det plutselig ikke noe av.

Likevel; jeg skal ikke klage, - det er tross alt ikke alle forunt aa ha to kjekke bodyguards. Santa Cruz er heller ikke noe ille sted aa skulle tilbringe et halvt aar, skjoent uten den foelelsen av aa vaere hjemme som jeg hadde hatt i La Paz. Ogsaa her skal vi bo hos Ximena. Ukene blir aa arbeide paa Aldea - barnelandsbyen som ligger utenfor sentrum - mens helgene blir tilbragt hos Ximena. I dag har vi besoekt Aldea og jeg sitter igjen med et veldig positivt inntrykk. Gleder meg mye til vi skal tilbake dit i morgen og begynne aa arbeide.

Christina i Santa Cruz - 30 graders varme og kofferten full av ullundertoey. Dette lover bra.

Bortskjemte nordmenn

2006-10-29T10:42:00.000-08:00

Vi har tre hunder paa taket. Om kveldene ligger jeg og hoerer paa hvordan de springer frem og tilbake der oppe. Foerste kvelden trodde jeg kanskje det var rotter eller noe, naa er det mer som koselige, kjente lyder. Jeg tar det som et lite bevis paa at jeg begynner aa foele meg hjemme. Som naar jeg gaar av bussen og vet hvor jeg er og hvordan det ser ut. For Lima er enorm, og i begynnelsen kjente jeg ikke igjen noe. Okei, har aldri skrytt av at jeg har noe god oreinteringssans - trodde vi kjoerte forskjellige ruter med bussen hver dag fordi jeg ikke kjente meg igjen, saa det er godt aa komme til noe som foeles kjent.

Her om dagen tok vi en tur i sentrum av Lima, og i en park moette vi plutselig en en enorm gjeng med skoleunger, og foer vi visste ordet av det var vi omringet av unger som (av alle ting) ville ha autografene vaare! Saa naa har vi proevd oss som kjendiser. Alle ville prate med oss, og selv om jeg ikke kan mye spansk ennaa, var de veldig taalmodige med meg. De spurte mange spoersmaal om Norge og fortalte om skolen sin. Det var veldig interessant og artig, og naar vi til slutt maatte gaa, var det nesten umulig aa komme seg derifra. Jeg bare lurer paa hva som gjoerde at de saa gjerne ville ha kontakt med oss. Hvilket bilde har de av europeere som gjoer dem saa vennlig innstilt? For det synes for meg aa vaere en generell instilling blant folk her. De liker oss uten at vi har sagt eller gjort noe. Hvorfor?

Etter vaar lille spasertur i parken, ble vi enige om aa sette oss paa en kafe. Fordi den ene paien ikke var noe saerlig og fordi kakestykkene var gigantiske, klarte vi ikke aa spise opp alt vi hadde bestilt. Naar vi reiste oss for aa gaa, kom det en liten gategutt springende og satte seg ned ved bordet og begynte aa spise restene. Jeg gikk bort til ham og spurte hva han het, kjoepte noen drops av ham og forsikret meg med kelneren at han skulle faa sitte i fred og spise. Gode mennesker, sa kelneren. Jeg foelte meg utrolig raatten og bortskjemt.

Intrykk paa intrykk...

2006-10-21T14:03:00.000-07:00

Det er i grunn umulig aa skulle beskrive alt det jeg ser og opplever i disse dagene. Det er saa utrolig mange inntrykk paa en gang at det er vanskelig aa skille alt fra hverandre. Denne verden er virkelig annerledes enn hjemme!
Naar vi tar bussen kjoerer vi gjennom stroek som er saa forskjellige fra hverandre at naar jeg er framme foeler jeg meg litt saann som - ja... litt som Alice i Eventyrland. Det med aa paa et blunk befinne seg i en helt annen verden. Kontrastene er saa store, og det er saa vanskelig for meg aa forstaa hvordan de kan eksistere saa naert hverandre. I begynnelsen spurte jeg meg selv flere ganger hvordan det er mulig aa leve i en saann verden. Hvordan klarer man aa vaere rik med god samvittighet naar naboen er saa fattig? Saa gikk det opp fo0r meg at det er jo nettopp dette vi gjoer i Norge! Eneste at det er saa mye mer behagelig der, for man slipper aa bli minnet paa all elendigheten som finnes ganske enkelt fordi man ikke ser den. Og jeg sitter igjen med dette ene: Saa utrolig og haaploest URETTFEDIG denne verden er!

For et par dager siden besoekte vi senteret for tenaaringsmoedre som ligger her i Lima, og som er et av prosjektene Stroemmestiftelsen stoetter. Underlig, underlig, underlig... Jenter som er yngre enn meg og som enten skal faa eller har faatt en unge, og som har et ansvar mye stoerre enn jeg noen gang har hatt. Naar jeg tenker paa meg selv som tretten-fjortenaaring, klarer jeg rett og slett ikke forestille meg at jeg skulle vaere i stand til aa takle noe saant. Mange av jentene er fremdeles barn, og har behov for lek, for noen ganger aa vaere litt tankeloese, for aa fjase, fnise, - ikke for aa ta vare paa en baby. Samtidig var disse jentene heldigere enn mange av sine medsoestre i samme situasjon. Underlig, underlig...

Lima!

2006-10-14T16:22:00.000-07:00

Endelig tilgang paa ei maskin og mulighet til aa oppdatere bloggen un poco...

Kom til Lima tirsdag kveld, og ble innlosjert hos verdens koseligste familie, saa ingen problemer der. Bare at de er litt bekymret over at vi ikke spiser opp all maten, - men hverken jeg eller Camilla har saa stor middagskapasitet. La mama tror selvsagt at vi ikke liker det hun serverer, og spoer hva hun kan lage saa vi spiser. Men maten er god den!

Lima er enorm, og hver dag maa vi ta bussen i en og en halv time for aa komme til spanskklassene. Og det aa ta bussen er faktisk et helt lite eventyr i seg selv! Det er et under at vi ennaa ikke har kommet oss bort, men vi fikser biffen med aa gaa paa rett buss og av paa rett sted. Ellers ha jeg faatt oppleve de store kontrastene som er her. Ser saa mye fattigdom, den er saa tydelig - paa gatene, de fattige stroekene hvor folk bor... Og likevel kan vi lett dra til rikere stroek hvor det foeles som om jeg er i Norge, og jeg merker hvor lett det er aa glemme verden utenfor. Synes det er veldig vanskelig aa koble de ulike virkelighetene her, saa store kontraster side om side.

Spraaket en stor utfordring, men merker at det kommer litt etter litt. Saa her er det bare aa staa paa med pugging og oevelse!

Amigos!

2006-09-28T13:46:00.000-07:00

En av de viktigste tingene her på Hald må vel være vennskap.

Noen gamle...

... noen nye...

...og noen underfundige.

Hemmelig venn!

2006-09-28T13:32:00.000-07:00

Det fantastiske på Hald for tiden er hemmelig venn. Alle har vi fått tildelt en person vi skal være ekstra snille med, men ingen andre enn oss selv vet hvem denne personen er. Så nå florerer det med koselige brev og overraskelser på skolen her. Blir utrolig god stemning av sånt!
Stor takk til min hemmelige venn, som definitivt ikke kan anklages for å være uten fantasi (jfr bildet). Pønsker på hvem det kan være. Ser alle dypt inn i øynene, men foreløpig har ingen avslørt seg...

I alle fall ei som ble glad!

Stand i Kristiansand 18. septemeber

2006-09-26T11:57:00.000-07:00

I forbindelse med internasjonal uke i Kristiansand hadde Strømmestiftelsen stand i byen. Med mottoet "Vi hjelper folk i gang" delte vi utkaffe og 2000 boller (!). I tillegg hadde vi afrikansk dans og capoeira (brasiliansk kampdans) i gatene. Show!

Min kjære teammate Eline foran et av tusenårsmålene, nemlig utdanning, som er et av satsingsområdene til Strømmestiftelsen.

Johnson hjelper folk i gang! Erick - capoeiramesteren på Hald.

HAPPY BIRTHDAY, KARL!

2006-09-26T11:35:00.000-07:00

...eller Victori(a?) som noen av oss liker å kalle denne lekkerbisken. I dag fyller godklumpen vår hele 24 år (hvem skulle trodd?) og til ære for snuppen ble det satt opp joggetur og bading klokka sju i dag tidlig. Dessverre var det ytterst få som var villig til å ofre noen for stumpen vår, - bare tre tøffe nordmenn (foruten ynglingen selv) og en peruaner drog seg opp av sengene sine. Men turen var fin den!

...litt trøtt, men ALT FOR DEG, VICTOR!

2006-09-26T11:09:00.000-07:00

Det var en gang...

2006-09-19T23:01:00.000-07:00

For å begynne med en slags begynnelse:

Året er 2006, måneden september, og Christina har allerede vært fire uker på hald Internasjonale Senter. Skolen drives av tre organisasjoner - Strømmestiftelsen, Norsk Misjonsselskap og Laget. Jeg er student ved Act Now som er Strømme sitt utvekslingsprogram. Frem til den 6. oktober skal jeg bo her på Hald, og disse ukene blir brukt til ymse forbereding til utreise. Vi har timer hver dag, og undervisningen tar for seg ulike temaer som konfliktløsning, mikrofinans, utviklingsteorier, sykdommer, vanskeligstilte barn, leking... Med andre ord: Stor variasjon.

Altså; den 10. oktober bærer det av sted til Latin-Amerika! Vi skal være tre uker i Lima i Peru først og få språkkurs (takktakk!) før vi blir reiser til de ulike praksikplassene. Jeg og Eline drar da til La Paz i Bolivia hvor vi skal jobbe på mottakssenteret til Alalay. Alalay er en boliviansk organisasjon som jobber med gatebarn. I sentrum av La Paz har de et mottakssenter hvor ungene kan komme og gå som de vil, hvor dørene alltid er åpne, hvor de kan få mat og få varme seg, og hvor de etter hvert får tilbudet om å flytte til barnelandsbyen som ligger utenfor byen. For øyeblikket er det selvsagt mange tanker som svirrer, men de som dominerer er at dette blir utfordrende, annerledes, vanskelig, givende og utrolig spennende!

La vida loca

2006-09-19T12:09:00.000-07:00

Etter mange dager på Hald sitter man igjen med noen erfaringer:
1) Søvn er overvurdert - sove kan man gjøre når man blir gammel
2) Språksalat!
3) Å bade med klær er faktisk ikke så ille...

Så da har startskuddet endelig gått for den lille sunnmøringen sin blogg. Wow! Det må jeg si; - dette kan bli rett så spennende!